Denne filmen om markedsføringens historie er laget av byrået Scholz & Friends, et internasjonalt byrå med nettverk over hele Europa (untatt Norge).
Selv om den strengt tatt handler om markedssføringens historie, har den et godt poeng også for folk som jobber med reklame. (Og i tillegg er den visuelt bygd opp vesentlig ved hjelp av typografiske elementer, og det gjør at jeg selvsagt syns den er spesielt interessant 
)
Scholz & Friends: “Dramatic shift in marketing reality from Michael Reissinger on Vimeo.
Det er jo lett å kjenne igjen historien, fra massemarkedsføring (og reklamen som roper ut budskapet i håp om å få en respons) til markedsføring og reklame som prøver å skape dialog. «La oss skape engasjement igjen!» sier Scholz & Friends. Men noen ganger føles det som gammelt tankegods har festet seg slik at reklamebransjen (og annonsørene) ubevisst tenker massemarkedsføring (og -reklame) hvor vi skal rope ut budskapet til “alle”, av gammel vane. Og virkningen blir det motsatte av det vi ønsker, forbrukeren avviser reklamen og finner heller informasjonen selv. Vi har mye å lære ennå, heldigvis…
(Denne kommentaren havnet magisk på feil sted (hvorfor kan jeg egentlig ikke slette egne innlegg? Tåpelig), så her er den på ny).
Vet ikke hvor mye sant det er i denne filmen. Reklame var ikke var spesielt populære før heller, skal vi tro reklamehistorie-bøkene.
Anti-reklame-bladet Ballyhoo vokste til et opplag på 2 millioner i i 1930-årene. Under krigen forsvant mye av consumerisme-bevegelsen i USA, og etter krigen kom aldri Ballyhoo seg på bena igjen.
Noen reklamer var populære, og det er de vi husker og siterer. Men de brøt gjerne reklamereglene i sin tid, og skapte furore internt i miljøet. Så alt var vel ikke rosenrødt før heller.
Og at dialogbasert markedsføring skal være lengselsfullt ettertraktet av forbrukeren, er vel også en halvsannhet. Telefonsalg og gatesalg blir sjelden godt mottatt. Så ille ble det for merkevaren til Røde kors, at de måtte trekke pusherene sine i Bergen.
Ikke at all dialogbasert markedsføring er en pain, men personlig tror jeg det handler mer om innhold enn kanal.
Nå mener jo Scholz og Friends først og fremst VOM når de sier sosiale medier. Dersom merkevare og gevinst kommer tydelig frem, tror også jeg at dette har noe for seg. Men da blir det også vanskelig å få spredning, siden folk gjerne er mer motvillige mot å spre noe som tydelig reklame-finanisert. Prisen for å produsere en film som ingen ser, kan bli høy.
Nå har Norge et ekstra problem: med en gang du konkurrerer viralt, konkurrerer du globalt.
Akkurat nå vil jeg si at den beste alternativet er å lage en bra film for TV, som du også klemmer ut på nettet for å få litt gratis eksponering på toppen av kaka. Kanskje til og med et par nye kaker på toppen, hvis du har flaks – som Hydros Tog.