Anti-reklame-bladet Ballyhoo vokste til et opplag på 2 millioner i i 1930-årene. Under krigen forsvant mye av consumerisme-bevegelsen i USA, og etter krigen kom aldri Ballyhoo seg på bena igjen.

Noen reklamer var populære, og det er de vi husker og siterer. Men de brøt gjerne reklamereglene i sin tid, og skapte furore internt i miljøet. Så alt var vel ikke rosenrødt før heller.

Og at dialogbasert markedsføring skal være lengselsfullt ettertraktet av forbrukeren, er vel også en halvsannhet. Telefonsalg og gatesalg blir sjelden godt mottatt. Så ille ble det for merkevaren til Røde kors, at de måtte trekke pusherene sine i Bergen.

Ikke at all dialogbasert markedsføring er en pain, men personlig tror jeg det handler mer om innhold enn kanal.

Nå mener jo Scholz og Friends først og fremst VOM når de sier sosiale medier. Dersom merkevare og gevinst kommer tydelig frem, tror også jeg at dette har noe for seg. Men da blir det også vanskelig å få spredning, siden folk gjerne er mer motvillige mot å spre noe som tydelig reklame-finanisert. Prisen for å produsere en film som ingen ser, kan bli høy.

Nå har Norge et ekstra problem: med en gang du konkurrerer viralt, konkurrerer du globalt.

Akkurat nå vil jeg si at den beste alternativet er å lage en bra film for TV, som du også klemmer ut på nettet for å få litt gratis eksponering på toppen av kaka. Kanskje til og med et par nye kaker på toppen, hvis du har flaks – som Hydros Tog.